Tiden på Nordmøre Folkehøgskule gav meg mer enn man konkret kan beskrive. Denne type skole blir ofte beskrevet som en livets skole eller oppdragelses skole og det kan man trygt si at det er! Når du står ved din egen avslutning på vgs. etter 13 år med skolegang er det klart du tror at nå er du voksen. Hva ellers har 13 år med skole vært for? 

Etter folkehøyskolen forstår en hvor feil man tok. Ikke misforstå meg. En har kommet langt på vei i modningsprosessen ved endt skolegang. Men en har ikke opplevd noe utenfor de trygge rammene du frem til da har levd i. Mamma og pappa har alltid vært til stede. De har vekket deg om morgningen og fått deg på skolen til riktig tid. De har passet på at alle innleveringer er gjort og at du øver til prøvene du skal ha. Vennene dine har du hatt siden barneskolen og har gjort et skoleskifte mindre skummelt. Folkehøyskole snur opp ned på denne vanetilværelsen.

Selv har jeg alltid vært en pliktoppfyllende jente og det en kan kalle «et englebarn». Både på skolen og hjemme. Å møte en ny hverdag der du selv må passe på å stå opp til rett tid og selv ha kontroll på hvor og når ting skjer var ikke det som for meg var noen stor forandring. Det som var nytt og som til tider kunne være litt skummelt å forholde seg til var måten lærerstaben forholdt seg til meg på. For dem var jeg ikke en elev som man måtte holde kontroll på, men en ung voksen på starten av et liv som ansvarsfull og selvstendigvoksen. Jeg ble møtt med en respekt som for meg tidligere var forbehold voksne mennesker. De hadde forventninger og krav til meg. Det føltes godt å bli tatt inn i de voksnes rekker, men som sagt også skummelt. Jeg var jo fortsatt bare meg. 

Denne overgangen var allikevel innenfor trygge og gode rammer. Mat fikk vi hver dag og den var til og med ganske god, som regel. Lærerne rundt deg ble mer enn bare en lærer. De ble også venner og veiledere. De var trygge mennesker som du ikke bare visste at du kunne ha en samtale med, men som jeg selv ønsket å snakke med. 

I mitt møte med helt nye mennesker som nå var mine nye medelever lærte jeg en viktig ting om meg selv. I min «englebarn»-tilværelse hadde jeg, helt ubevisst, blitt venner med andre englebarn. Alle mine venner fra før folkehøyskolen var mennesker som var pliktoppfyllende og flinke skoleelever. Alle var på den øvre delen av karakterskalaen. Å kunne stryke i et fag var for oss helt utenkelig. På en ubevisst måte anså vi elevene med dårlige karakterer som late mennesker som ikke var verdt vår tid. Vi menget oss rett og slett ikke med dem. 

På folkehøyskolen møtte jeg plutselig disse menneskene, men uten deres karakterstempel. Og vet du hva? De var utrolig kjekke mennesker de også! De hadde mange gode ting å si og de kunne fortelle om opplevelser jeg aldri hadde rotet meg bort i. De hadde perspektiver og meninger jeg før aldri hadde måtte ta stilling til. Det gjorde så godt å møte disse personene! Dette er opplevelser jeg med vilje minne meg selv på flere ganger. Jeg ønsker aldri igjen å dømme en person etter hvor flink vedkommende er på skolen eller hvor på karakterskalaen en ligger. Det er ikke det som bestemmer om en person er interessant å bruke tiden min på. Det er så mye mer enn det.

Etter året på folkehøyskolen fikk jeg høre av min mor en kommentar fra en god venninne av henne. Dette var også en person jeg kjente godt. Hennes kommentar rørte meg og fikk meg til å tenke på hva folkehøyskole gjør med en. Det er også en kommentar jeg synes oppsummerer hva denne livets- eller oppdragelsesskolen er.

«Det er fortsatt Guro jeg ser, med energi og glede, men hun har fått et mer voksent blikk.» 

Guro Rafoss Kverneland – Tidligere Elev Friluftsliv ved Nordmøre Folkehøgskule